27 Mai 2014

Innholdsrik diskusjon om kunnskapsveivalg

Fredag 23. mai avholdt NIFU – Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning sin årlige konferanse på Litteraturhuset. Konferansen kommer tre kvart år etter at Norge har valgt ny regjering, som lover nye ideer innen innovasjon, forskning og utdanning. Temaet i år var derfor veivalgene nasjonen står overfor, og hvilke konsekvenser som følger disse.

NIFUs årskonferanse 2014 «Kunnskapsnasjonen Norge – Veivalg» ble innledet av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen som for første gang presenterte regjeringens seks prioriteringer i den kommende langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Vi fikk vite at disse er resultat av tøffe forhandlinger internt i regjeringen og innbefatter følgende områder:

  • Hav
  • Klima, miljø og miljøvennlig energi
  • Muliggjørende teknologier
  • Bedre og mer effektive offentlige tjenester
  • Et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv
  • Verdensledende fagmiljøer

Gjennom langtidsplanen skal regjeringen satse på områder hvor Norge enten har strategiske fortrinn, behov for mer kunnskap eller for å stimulere til nye ideer, nye næringer og solid og omstillingsdyktig kompetanse. Dette er områder regjeringen vil arbeide videre med å avgrense ytterligere.

– Vi må forholde oss til en verden i endring. Mye er bra, men vi hevder oss ikke når det gjelder kvalitet. Vi må derfor ta aktive, klare valg, sa kunnskapsministeren.

Erfaringer fra Sverige

Etter denne fellessesjonen delte programmet seg i tre parallellsesjoner. I den første, «Veivalg 1: Friskole eller enhetsskole?», ble det diskutert hvorvidt friskoler og valgfrihet gir bedre elevprestasjoner, og om det vil lede til økte forskjeller og etnisk og religiøs segregering. Fra Stockholms universitet stilte økonom og skoleforsker Jonas Vlachos. Med innlegget «Erfarenheter från den svenska friskolereformen» presenterte han effekter av den svenske friskolereformen som ble implementert ved inngangen av 1990-tallet.

Nesten 15 prosent av elevene i grunnskolen og over 25 prosent av elevene i videregående går i dag i friskoler. Reformen stiller ingen krav til skolens formål, og det er særlig de kommersielle skolene som har økt sin andel av elevmassen de senere årene. Publikum fikk høre om alvorlig resultatforverring i svensk skole generelt, men som neppe var en direkte effekt av friskolereformen.

Reformen har ført til større forskjeller mellom skoler, og friskolene har rekruttert særlig fra de øvre sosioøkonomiske gruppene. Men reformen synes likevel ikke å ha medført at betydningen av elevenes sosiale bakgrunn totalt sett har økt. På den annen side er det lite som tyder på at konkurranse og markedsstyring har ført til særlig kvalitetsøkning.

Integrasjon og privatskolepolitikk

Forsker ved NIFU Idunn Seland drøftet i sitt innlegg «Integrasjon som dilemma i privatskolepolitikken» integrasjon av religiøse minoriteter og Danmarks og Sveriges erfaringer. I Danmark medvirket en liberal holdning til religiøse friskoler til at den første muslimske skolen ble etablert i 1978. Sverige fikk sin første i 1993.

Med utgangspunkt i den danske og den svenske tradisjonen, problematiserte Seland diskusjonen som har oppstått i Norge, der kristne skoler i Groruddalen møtes med helt andre holdninger enn den nylig godkjente muslimske skolen på Tøyen.

– Er integreringen best tjent av at alle går i den samme fellesskolen, eller skjer integrering best ved at religiøse minoriteter får samme rettigheter som kristne til å starte privatskoler? spurte Seland.

I den etterfølgende debatten mellom Trond Giske (AP) og Kristin Vinje (H) pekte begge på at videreutvikling av fellesskolen er den viktigste strategien for å styrke kvaliteten i norsk skole. Vinje mente imidlertid at dagens privatskolelov er uheldig utformet.

– Hvorfor skal det være lov å starte toppidrettsgymnas men ikke realfagsgymnas? spurte hun.

Giske svarte med at toppidrettsgymnas er for noen få utvalgte, og må tilrettelegges spesielt, mens realfagsgymnas er noe vi skal ha over hele landet.Vi må bruke ressursene på å forbedre fellesskolen og ikke på nye friskoler mente Giske.

Begge innrømmet at godkjenningen av en muslimsk skole i Oslo reiste vanskelige prinsipielle spørsmål, og ingen av dem ga klare svar på Selands spørsmål. Giske pekte imidlertid på at en muslimsk skole ville få uheldige følger for integreringen, og Vinje viste til at det høyre-styrte byrådet har klaget på godkjenningen.

Skal vi satse på mer profesjonell ledelse?

Sesjon 2 bar navnet «Profesjonell eller akademisk ledelse?». I Norge, som internasjonalt, har styringen av høyere utdanning beveget seg fra kollegial styring til profesjonell ledelse, men det betyr ikke at den ene styringsformen har erstattet den andre. Trolig er ledelse i høyere utdanning i dag mer et kongomerat av de to ledelsesmodellene. For dem som skal lede i høyere utdanning, blir lederegenskaper og strategiske evner gradvis viktigere, mens vitenskapelige kvalitet fortsatt er viktig for at ledelse skal oppfattes som legitimt.

Sesjonen foregikk på engelsk, med hovedinnlegg ved Michael Shattock fra University of London: «Should Norway continue to professionalise leadership in higher education, or should academic merits again form the basis for governance in the higher education sector?». Shattocks påstand var at motsetningen mellom profesjonell ledelse og akademisk kvalitet er en falsk dikotomi og at ledelse i akademia behøver begge deler.

Rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet Mari Sundli Tveit fulgte etter med innlegget «Leadership in a newly merged university». Deretter fulgte professor og tidligere rektor ved NTNU Torbjørn Digernes («What has appointed leadership done to NTNU?») og rektor ved Universitet i Oslo Ole Petter Ottersen («This is why elected leadership is still important in Norwegian HE»).

Før en avsluttende diskusjon mellom innlederne, snakket professor ved Universitetet i Oslo og forsker ved NIFU Bjørn Stensaker i sitt innlegg «Higher education governance in a shifting landscape» blant annet om den tradisjonelle og den nye forståelsen av delt styring. I det tradisjonelle synet skal akademikere delta i beslutningstaking, mens det i det nye handler om å finne en balanse mellom samfunnets innflytelse og akademisk selvstyre.

I spørsmålet om hvilken modell som er mest effektiv, viste Stensaker til studien «Styring og strategi» (NIFU rapport 43/2013) som blant annet viser at  formelle ledelsesmodeller som spørsmålet om lærestedet har valgt eller ansatt rektor antakeligvis mindre avgjørende enn vi tror, mens beslutningstakningsprosessen er viktig for utfallet.

Statens rolle i forskning og innovasjon

NIFU grep også tak i debatten om hvilken rolle staten skal spille i forskning og innovasjon. «Veivalg 3: Forskning og innovasjon – drevet av samfunnsutfordringer eller akademisk nysgjerrighet?» var dedikert til dette spørsmålet, og ble innledet av analysesjef ved tankesmien DEA Maria Theresa Norn. I sitt innlegg «Er akademisk kvalitet vejen til kundskabsbaseret vækst i næringslivet? Erfaringer fra Danmark» fortalte hun om danske innovasjonspolitikk, og om Danmark som er flinke til å investere i akademisk forskning men ikke spesielt flinke til å omsette forskning til vekst.

– Dansk produktivitetsutvikling halter etter andre land, og en del av løsningen er mer effektive næringsrettede innovasjonsordninger, mente Norn.

Hun finner næringsrettete virkemidler for forskning og innovasjon å være en del av løsningen, men for å virke, må bedrifter spille en mer aktiv rolle enn i dag.

Gjøre noe drastisk?

Senere snakket forskningsleder ved NIFU Espen Solberg om «Næringsrettet FoU og omstilling i norsk økonomi: Taktskifte eller hamskifte?». Norge har lenge vært avhengig av eksport av råvarer som fisk, metaller, olje og gass. Det har lenge vært et mål å utvikle en mer variert næringsstruktur i Norge, men vareeksporten er fortsatt minst like avhengig av de samme produktene. Behovet for omstilling er altså ikke noe nytt. Solberg mener at Norge har klart seg meget bra med den strukturen vi har, men det har også gjort at vi ikke har realisert de store ambisjonene om omstilling til andre næringer.

– Enten må vi slutte å bekymre oss for dette, eller så må vi gjøre noe med bekymringen, var budskapet hans.

– Politikere snakker om å handle, om å være dristig og om grønn revolusjon. Dersom man skal gjøre noe drastisk, kan det i så fall innebære dristige storsatsninger i offentlig regi, utfordringsdrevet FoU- og innovasjonspolitikk, mer innovasjon i offentlige anskaffelser og flere verdensledende forskningsmiljøer, fortalte Solberg.

Deretter samlet Norn, Solberg og direktør for næringspolitikk i Abelia og påtroppende rektor ved BI, Inge Jan Henjesand til debatt med spørsmål fra salen, før leder for Norges Forskningsråd Arvid Hallén i sin avslutningsreplikk advarte mot å blande politisk diskusjon med faktisk analyse.

– Det er krevende, men viktig, å være nøktern og faktaorientert, understrekte Hallén.

For mer informasjon, kontakt
Andreas Hardhaug Olsen, kommunikasjonsrådgiver
Andreas.hardhaug.olsen@nifu.no         
41 66 20 86