12 jun 2015

Kvalitet og relevans under lupen

Fredag 29. mai inviterte NIFU til årskonferanse med temaet «Kvalitet og relevans: sammenheng eller motsetning?».

Konferansen ble innledet av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som åpnet med Boy George-sitatet: «Quality is always fashionable.»

Isaksen snakket om forskjellige innfallsvinkler til kvalitet, som relevans og eksellens. Det er naturlig at det er spenninger mellom ulike forståelser av kvalitet, men det er produktive spenninger og ikke motsetninger understreket statsråden

Yrkesfaglig eller akademisk utdanning

Professor i statsvitenskap ved universitetet i Konstanz, Marius R. Busemeyer, innledet over temaet «Vocational or academic? Explaining the differences between European education systems». Såkalte skill formation-regimer i ulike europeiske land hadde et relativt likt utgangspunkt i etterkrigstiden, men utviklet seg deretter  i ulike retninger  i de påfølgende tiårene, noen i retning av et system med stor vekt på yrkesorienterte utdanninger, andre med større vekt på generelle, akademiske utdanninger. Ulike utvklingsbaner er knyttet til  samspillet mellom partipolitikk og sosioøkonomiske institusjoner i kritiske knutepunkter under den historiske utviklingen.

Kvalitet og relevans i forskning

Den ene av de tre parallellsesjonene som fulgte, ble ledet av forskningsleder ved NIFU, Espen Solberg, og omhandlet kvalitet og relevans i forskning. Hvordan praktiseres kravene til høy kvalitet og relevans av den enkelte forsker? Er det realistisk at hver enkelt ansatt skal kombinere publisering i verdensledende tidsskrifter med brukerbehov, kommersialisering og praktisk nytte, eller er det mer fruktbart med spesialisering og arbeidsdeling? Dette var blant spørsmålene som ble diskutert.

Den første innlederen var NIFU-forsker Siri B. Borlaug med innlegget «Kultur for kommersialisering? Virkemidler for formidling av forskning i UH-sektoren». Hun tok utgangspunkt i NIFUs pågående arbeid med å evaluere virkemiddelapparatet for kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høyskoler. I innlegget påpekte hun blant annet at lovendringene som skulle bidra til økt kommersialisering har skapt et godt apparat, men at man ikke har fått en bred kultur for slikt arbeid.

Andre innleder i denne sesjonen var Magnus Gulbrandsen, som er professor ved universitetet i Oslo og forsker ved NIFU. I innlegget «Ja takk, begge deler – grunnforskning og anvendt forskning i universiteter og høyskoler» forklarte Gulbrandsen at mange av verdens mest banebrytende forskere har kombinert grunnforskning (for å få ny og grunnleggende vitenskapelig forståelse) og anvendt forskning (for å løse praktiske problemer i samfunnet). Men basert på en ny undersøkelse fant han at det er relativt få forskere ved norske universiteter og høyskoler som betrakter sin egen forskning som en kombinasjon av disse to. Innlegget baserte seg på en kapittel fra boken Hva skjer i universiteter og høgskoler? som ble lansert samme dag.

Sesjonen ble avsluttet med diskusjon og kommentarer fra Anne Kjersti Fahlvik, divisjonsdirektør Norges forskningsråd, Johan Hustad, prorektor NTNU, og Petter Aaslestad, leder Forskerforbundet. Blant paneldeltakerne var det enighet om at det ikke behøver å være motsetning mellom akademisk kvalitet og relevans forstått som kommersialisering av forskning. Men det var også enighet om at denne kombinasjonen ikke nødvendigvis må forventes hos hver enkelte forsker. Diskusjonen bekreftet dessuten at man ikke har tydelige incentiver for å drive med kommersialisering av forskning i norsk akademia. Samtidig ble det påpekt at det er store forskjeller mellom fag på dette området.

Kvalitet og relevans i høyere utdanning  

I den andre parallellsesjonen, ledet av NIFU-direktør Sveinung Skule, ble kvalitet og relevans innen høyere utdanning diskutert. Sentrale spørsmål var: Bør politikerne slutte å snakke om kvalitet i entall – og i stedet snakke om eksellens, relevans, effektivitet og standardisering som ulike dimensjoner av kvalitetsbegrepet? Blir det spagat mellom relevans på den ene siden og eksellens på den andre, mellom forskningsbasert og praksisorientert utdanning? Kan alle aktører bidra til samme type kvalitet – eller trenger vi ulike institusjoner som måles på ulike typer kvalitet, og der arbeids- og næringsliv har ulik rolle og innflytelse?

Lee Harvey, professor emeritius, redaktør av Quality in Higher Education og Higher Education Quarterly, presenterte i sitt foredrag «Defining quality – 20 years later» ulike forståelser av kvalitetsbegrepet (eksellens, perfekt i forhold til definerte krav, formålstjenlighet, verdi-for-pengene, og transformasjon). Han la vekt på at kvalitet er relativt og situasjonsavhengig, og betyr ulike ting for ulike personer. Kvalitet handler om prosesser, mens standarder handler om resultat. Kvalitet må derfor ikke forveksles med kvalitetssikring og standarder. Harvey argumenterte sterkt for et kvalitetsbegrep som handler om transformasjon eller forbedring.

Kvalitetsbegrepet er demokratisert, påpekte professor Bjørn Stensaker med foredraget «Fra en elitistisk til en demokratisk forståelse av kvalitet»: Kvalitet var tidligere definert av universitetene og særlig professorene alene, og ofte var standardene underforstått. Etterhvert er kvalitet i økende grad definert også fra utsiden, av myndigheter, studenter og arbeidsgivere som har fått en legitim rolle i å definere hva som er kvalitet.

Definisjonene av kvalitet er derfor blitt både mer eksplisitte (krav, standarder) og mer omdiskuterte og omstridte, noe som også kan resultere i større spenninger mellom utdanningsinstitusjonene og eksterne aktører. En mulig konsekvens er en utvikling mot økt differensiering i den kvaliteten som tilbys. Det reiser spørsmål om hvor differensieringen skal skje, om institusjonene vil bli mer ulike, eller om det vil bli større forskjeller mellom studieprogrammer innen samme institusjon, eller mellom ulike grupper ansatte. En mulig konsekvens av større differensiering innad i institusjonene kan bli større spenninger også innad i institusjonene.

I paneldiskusjonen mellom Stensaker, statssekretær Bjørn Haugstad, påtroppende leder av Norsk Studentorganisasjon Therese Eia Lerøen, og prorektor for forskning og utvikling ved UiT Kenneth Ruud, var det bred enighet mellom deltakerne om at fusjonsprosessene mellom universiteter og høgskoler, med sine ulike historiske kvalitetsbegreper, hadde potensiale for gjensidig befruktning, men også for å skape spenninger. Det var også enighet om at de kvalitetsdefinisjonene som ligger til grunn for å definere tilstrekkelig robusthet i strukturmeldingen ikke vil være egnet som kvalitetsmål i den kommende stortingsmeldingen om kvalitet i utdanningen, og at det ville være behov for å utvikle nye kvalitetsmål i dette arbeidet.

Kvalitet og relevans i fagopplæring

Kvalitet og relevans i fagopplæringen var tema i parallellsesjon 3, hvor forskningsleder ved NIFU Vibeke Opheim var ordstyrer. Hvem definerer kvaliteten i fagopplæringen? Hvilken rolle spiller stat og næringsliv? Dette og flere spørsmål knyttet til bedriftenes, arbeidslivspartenes og statens særlige roller i utformingen av kollektive fagopplæringssystemer, ble løftet frem i denne sesjonen.

Marius R. Busemeyer ga et internasjonalt perspektiv på og sammenlikning av systemer for fag- og yrkesopplæringer i sitt foredrag «The political economy of collective skill formation: An international perspective».

Professor Svein Michelsen ved Universitetet i Bergen og forsker ved NIFU, snakket om tre sentrale forhold i fagopplæringens kontinuitet og endring: 1) en vedvarende liberalisme som har gitt arbeidsgivere betydelig rom i rekrutterings- og opplæringspraksiser, som har skapt store vansker med å finne frem til felles ordninger, 2) den sosialdemokratiske tradisjon og fremveksten av enhetsskolen, og 3) lærlingordningen og tradisjonen fra laugsvesenet. Foredraget hadde tittelen «Sterke arbeidslivsparter – men svake i fag- og yrkesopplæringspolitikk? Et blikk på de historiske linjer i utviklingen av det norske yrkesutdanningssystemet».

Etter dette presenterte NIFU-forsker Håkon Høst funn fra en studie av kvalitet i fag- og yrkesopplæringen 2012-2015, med tittelen «Har opplæringskontorene tatt arbeidslivspartenes rolle i styringen av kvalitet i fag- og yrkesopplæringen?». Prosjektet har vært finansiert av Utdanningsdirektoratet, og har omfattet studier av ulike deler av fag- og yrkesopplæringssystemet. Prosjektet ble gjennomført som et samarbeid mellom NIFU, Universitetet i Bergen, Fafo og Høgskolen i Oslo og Akershus, med Håkon Høst som prosjektleder.

De grunnleggende spørsmålene er hvem som skal styre kvaliteten i bedriftsopplæringen, og hvordan det kan gjøres. Høst fortalte at opplæringskontorene, som ikke var tenkt som del av kvalitetsvurderingssystemet, likevel kontrollerer og følger opp. De har fått en gradvis større plass og har tatt over bedriftsbesøkene.

Sesjonen ble avsluttet med kommentarer fra Trude Tinnlund, LO og Espen Lynghaug,NHO Mat og Drikke.

For nærmere informasjon, kontakt
Andreas Hardhaug Olsen
andreas@nifu.no
960 94 012