16 jan 2015

Opplæringskontorene i fag- og yrkesopplæringen – avgjørende bindeledd eller institusjon utenfor kontroll?

Opplæringskontorene har styrket seg som en selvstendig struktur innenfor fag- og yrkesopplæringen fra 1997 til 2013. De har vokst, både i omfang og betydning.

Det viser en NIFU-rapport som tar for seg opplæringskontorene i fag- og yrkesopplæringen, deres organisering, deres økonomi og deres rolle i fagopplæringssystemet.

Det har ikke blitt flere opplæringskontor, men kontorene har doblet seg i størrelse siden 1997. Et gjennomsnittskontor omfatter i dag drøyt tre årsverk (inklusive innleide tjenester), noe som betyr at det i denne delen av fagopplæringssystemet årlig utføres rundt 1000 årsverk. Dette er til sammenligning om lag fire ganger så mange årsverk som de fylkeskommunale utdanningsadministrasjonene disponerer til fag- og yrkesopplæring.

Det kan ses som et paradoks at opplæringskontorene, som representerer den største konsentrasjonen av eksperter på fag- og yrkesopplæring i Norge, ikke har noen formell plassering i det partsstyrte, organiserte fagopplæringssystemet. Opplæringskontorene har, uten en klar plan, vokst fram og tatt oppgaver som man ellers kunne tenke seg at bedriftene selv kunne utføre. De har i tillegg tatt på seg oppgaver fylkeskommunene kunne tenkes å ha gjort, og oppgaver og roller som man i enkelte fagopplæringsland ville lagt til en fagopplæringsorganisasjon i regi av et regionalt og nasjonalt bransje- eller partssystem. I tillegg har de utviklet disse oppgavene. Opplæringskontorene har gjennom dette gradvis fått en mer selvstendig rolle, mellom bedriftene og fylkeskommunen.

En av betingelsene har vært – i internasjonal sammenligning – rause, offentlige lærlingtilskudd, som bedriftene for en stor del har valgt å la bli liggende i opplæringskontorsystemet. Som en særnorsk innovasjon, kan opplæringskontorene ses som en vellykket kompensatorisk mekanisme for ulike særegenheter – noen vil karakterisere det som svakheter – i det norske systemet. Det omfatter både styringsmessige forhold, men også bransjemessige, faglige, geografiske og størrelsesmessige forhold i den norske næringsstrukturen. Gjennom dette vil vi beskrive dem som et avgjørende bindeledd i dagens organisering av fag- og yrkesopplæringen.

Selv om opplæringskontorene er private, viser rapporten at opplæringskontorene på ingen måte er uten styring i dagens system. Selv om de må ha et markedsmessig grunnlag, er de langt fra bare styrt av bedriftenes etterspørsel. Samtidig som de er styrt av medlemsbedriftene, befinner de seg i en posisjon hvor de, for å kunne fungere, må ta tilbørlig hensyn til offentlige krav og samarbeide med fylkeskommunen. Bransjeorganisasjonene har også innflytelse over deler av opplæringskontorene, både direkte og indirekte. Samtidig er de i stor grad styrt av feltets normer for god opplæring.

Det mest treffende vil trolig være å karakterisere opplæringskontorene som nettverksstyrte. Rapporten har drøftet ulike tenkbare tiltak for å omregulere eller omstrukturere opplæringskontorene.  Hensikten har ikke vært å komme fram til en klar konklusjon eller anbefaling, men i større grad å få fram handlingsalternativene.

Forskningsprosjektet har vært finansiert av Utdanningsdirektoratet, og er et ledd i kunnskapsinnhentingen i arbeidet med samfunnskontrakten for flere læreplasser, inngått mellom utdanningsmyndighetene og arbeidslivsorganisasjonene for perioden 2010-2015.

NIFU-rapport 51-2014

For mer informasjon, kontakt
Håkon Høst, forsker 2, studier av grunnopplæring
haakon.host@nifu.no
22 59 51 40