19 des 2014

Så mye koster en student

Det er store variasjoner i kostnadene bak hvert studiepoeng i høyere utdanning. Kostnadene er gjennomgående høyere ved universiteter enn høgskoler, men det er ellers ingen tendens til at store institusjoner er mer kostnadseffektive enn små.

Det viser en analyse av kostnadsfaktorene i høyere utdanning som NIFU har gjennomført i samarbeid med Deloitte. Analysene er basert på regnskapsdata fra institusjonene og data fra Database for høyere utdanning (DBH).

Ingen tegn til stordriftsfordeler

Lønnskostnadene utgjør mer enn tre firedeler av de totale kostnadene ved universiteter og høgskoler. Av dette er undervisningskostnadene anslått til 35 prosent og forskningskostnadene 15 prosent, mens kostnadene til støtte- og stabsfunksjoner utgjør 22 prosent. Kostnadene per student er høyere ved universitetene enn ved de statlige høgskolene.

Utgiftene per student til støtte- og stabsfunksjoner er betydelig høyere ved de gamle universitetene enn ved de statlige høgskolene. Forskerne forventet at utgiftene til støtte- og stabsfunksjoner per student synker med økende antall studenter, men det er ikke tilfelle.

Det er ganske store forskjeller mellom de enkelte institusjonene, men forskjellene følger i liten grad et mønster etter institusjonsstørrelse. Det kan se ut til at forskningskostnader per faglig årsverk for universitetene øker med antall faglige årsverk, mens forskningskostnadene per faglige årsverk for høgskolene avtar med størrelsen på institusjonen.

På institusjonsnivå vil basisbevilgningen i budsjett og andre rammebetingelser være hovedårsaken til at de gamle universitetene har høyere kostnader enn de mindre høgskolene og nyere universitetene. Mye av kostnadsforskjellene henger naturlig sammen med forskjeller i forskningsinnsats og med hvilke typer studier som tilbys. Ved de gamle universitetene bruker de ansatte en større del av sin arbeidstid til forskning enn ved høgskolene, og de har en høyere andel av studentmassen på mastergrads- eller doktorgradsnivå.

Sektorens arealkostnader er avhengig av om man eier eller leier. For den enkelte institusjon er det tilsynelatende bedre økonomi å ha selveid bygningsmasse enn å leie bygg av Statsbygg eller andre aktører. Variasjonen skyldes dels at kapitalkostnadene som de selvforvaltende institusjonene har, ikke synliggjøres som en utgift i regnskapet, men også at kostnadene til forvaltning, drift og vedlikehold varierer mindre mellom de som leier og de som eier egen bygningsmasse enn man kunne forvente.

Hva koster et studiepoeng i ulike studier?

Når arealkostnader holdes utenfor, er den gjennomsnittlige kostnaden i sektoren ved å levere ett studiepoeng ca. 3100 kroner. En heltidsstudent med normert progresjon vil i løpet av ett år skaffe seg 60 studiepoeng med en kost-pris på 186 000 kroner i 2013. Kostnadene per studiepoeng er 2,5 ganger høyere ved de gamle universitetene enn ved høgskolene, dette skyldes høyere kostnader til støtte- og stabsfunksjoner, lavere undervisningsbelastning på grunn av mer tid brukt til forskning, og i gjennomsnitt mindre klassestørrelser. Det har imidlertid begrenset interesse å sammenlikne mellom universiteter og høgskoler innenfor fagområdene, siden studieporteføljene er ulikt sammensatt.

Medisin skiller seg klart ut som den dyreste av de utdanningene forskerne ser på, og hvor det også er stor variasjon mellom de dyreste og de rimeligste studiene. Kostnadene varierer fra nesten 7 700 til over 12 500 kroner per studiepoeng. Til sammenlikning koster et studiepoeng i språkstudier ved universitetene mellom ca. 3 000 og 4 000 kroner, og et studiepoeng i økonomisk-administrative fag ved høgskolene fra ca. 1 200 til 2 100 kroner. For å illustrere disse variasjonene kan vi si at en student på helårsbasis (60 poeng) koster fra kr. 750 000 i det dyreste medisinstudiet til 72 000 i det rimeligste økonomiprogrammet i høgskolesektoren.

NIFU-rapport 52/2014

For mer informasjon, kontakt
Per Olaf Aamodt, forsker 1, studier av høyere utdanning
per.aamodt@nifu.no
22 59 51 18