23 aug 2018

Forskerskolene mer opptatt av kvalitet enn effektivitet

Den nasjonale satsingen på forskerskoler har ikke hatt målbar effekt på studentenes gjennomføringstid og gjennomføringsgrad. Satsingen anses imidlertid som svært nyttig med tanke på nasjonalt samarbeid om doktorgradsutdanningen og muligheten for å etablere nye tematisk orienterte forskerskoler.

Nasjonale forskerskoler, eller PhD-skoler, ble formalisert under et nasjonalt program i 2008. Bakgrunnen var en økende bekymring knyttet til lav gjennomføring og høy gjennomsnittsalder hos ferdige doktorgradskandidater.

De fem første skolene ble etablert i 2008, deretter fulgte ti skoler i 2012 og syv skoler i 2015. Med utgangspunkt i skolene som ble etablert i 2008 og 2012, har NIFU på oppdrag fra Norges forskningsråd evaluert ordningen med utgangspunkt i fire overordnede problemstillinger:

Har satsingen på nasjonale forskerskoler bidratt til at færre studenter faller fra, dvs. økt gjennomføringsevne?

Har satsingen bidratt til at doktorgradsstudenter bruker kortere tid på å gjennomføre sin utdanning, dvs. redusert gjennomføringstid?

Har ordningen bidratt til å styrke nasjonalt samarbeid mellom forskningsmiljøene?

Har forskerskolene bidratt til økt internasjonalisering for involverte miljøer og studenter?

Hovedfunn fra studien:

Ingen effekt (så langt) av satsingen på nasjonale forskerskoler på gjennomføringsgrad og gjennomføringstid. Det er riktignok variasjoner mellom skoler og på tvers av doktorgradsstudentenes faglige bakgrunn, men totalt sett er det ingen reell forskjell mellom doktorgradsstudentene ved forskerskolene og doktorgradsstudentene utenfor forskerskolene.

Satsingen har styrket det nasjonale samarbeidet på tvers av institusjoner. Her er det først og fremst samarbeid tilknyttet undervisningen som er synlig, i mindre grad samarbeid om forskning.

Mange av forskerskolene er lite internasjonalt orientert. Ved enkelte skoler er det imidlertid høy internasjonal tilstedeværelse, og både veiledere og studenter deltar mye på aktiviteter internasjonalt. Men studentene ved skolene er ikke mer tilbøyelige enn andre studenter til å gjennomføre lengre utenlandsopphold, og de har ikke mer internasjonalt medforfatterskap enn hva studenter som ikke går på forskerskoler har.

Den nasjonale satsingen på forskerskoler oppleves som svært nyttig, både av skolene selv, men også av søkere som fikk avslag på sine søknader om å etablere forskerskole. Først og fremst ses støtten fra Norges forskningsråd som viktig med tanke på å gjennomføre aktiviteter (kurs, utenlandsk deltakelse, oppretting av tematiske forskerskoler m.m.) som ellers ikke hadde vært mulig, og således heve kvaliteten på doktorgradsutdanningen. De som søker om å få etablere en forskerskole er imidlertid i liten grad motivert av å gjøre utdanningen mer effektiv (dvs. at flere gjennomfører, og på kortere tid).

Skolene er svært ulikt organisert og med ulike målsettinger. I hovedtrekk er det to typer skoler: de disiplinbaserte skolene som samordner eksisterende utdanningstilbud blant institusjoner som tilbyr slik utdanning, og de tematisk styrte skolene som oppretter skoler innenfor temaer der det ikke allerede finnes noe tilbud nasjonalt, og således er mer tverrfaglig og internasjonalt orientert. Gitt disse forskjellene anbefaler NIFU Norges forskningsråd å vurdere muligheten for en mer differensiert ordning, med ulik finansiering og evalueringskriterier for de forskjellige skolene. Vi anbefaler også Forskningsrådet å legge mer press på søkere om å dokumentere konkrete tiltak for å forbedre gjennomføringsgraden og gjennomføringstiden.

NIFU-rapport 2018:13

For mer informasjon, kontakt:
Fredrik Niclas Piro, forsker 1 og prosjektleder, Forskning og innovasjon
fredrik.piro@nifu.no
(+47) 960 94 041