19 okt 2020

Fruktbare utviklingsavtaler i norsk høyere utdanning

Men avtalenes formål og plass i styringsdialogen mellom Kunnskapsdepartementet og HU-institusjonene må tydeliggjøres.

I en ny rapport presenterer NIFUs forskere funn fra evalueringen av pilotordningen med flerårige utviklingsavtaler mellom Kunnskapsdepartementet (KD) og universiteter og høyskoler (UH).

En utviklingsavtale er en skriftlig, men ikke-juridisk, avtale der partene blir enige om et sett med mål som skal gjelde over en periode på tre til fire år. I den norske konteksten ble slike avtaler innført som en pilotordning fra 2016.

Evalueringen er gjennomført på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, og er et samarbeid mellom NIFU og CHEPS ved Universitetet i Twente. Studien skal bidra til kunnskapsgrunnlaget i arbeidet med ny stortingsmelding om styringspolitikk for statlige universiteter og høyskoler.

– Funn fra evalueringen viser potensial for videreføring av avtalene. Men avtalenes formål og plass i det overordnede styringssystemet må tydeliggjøres, sier forsker ved NIFU Mari Elken.

Hovedfunn og konklusjoner i rapporten:

  • Prosessen med å innføre ordningen beskrives av informanter som utforskende og åpen, med avtaler utformet i fellesskap mellom KD og den enkelte institusjon.
  • Avtalene har så langt hatt en uavklart plassering i styringssystemet, og det er flere tolkinger om avtalenes hovedformål.
  • Avtalene inneholder også flere ulike type mål, og enkelte avtaler inneholder målkonflikter.
  • Opplevd eierskap til avtalen synes å være et viktig premiss for intern forankring og videre oppfølging av avtalen.
  • Mange UH-institusjoner var midt i fusjonsprosesser, og de fusjonerte institusjonene har blandede erfaringer med utviklingsavtalen.
  • Avtalene gjenspeiler institusjonenes særtrekk i noen grad, men institusjonenes profiler bygges trolig gjennom andre virkemidler.
  • Avtalenes viktigste bidrag så langt har vært at de i enkelte tilfeller har bidratt til å fokusere styringsdialogen, men denne oppfatningen deles ikke av alle informantene.

Forskerne gir noen anbefalinger for veien videre til departementet basert på resultatene fra evalueringen:

  • Tydeliggjøre avtalenes plassering i styringssystemet. Det bør vurderes om avtalene kan erstatte andre verktøy.
  • Tydeliggjøre om avtalene skal være en del av målsystemet eller et mer strategisk og utviklingsorientert verktøy
  • Tydeliggjøre avtalenes formål og forventninger. Hva skal avtalene bidra med i styringssystemet? Hvem er avtalene til for?
  • Beslutte om avtalen skal inkludere økonomiske insentiver. Så langt har finansiering blitt annonsert og utsatt flere ganger, og dette har hatt innvirkning på utformingen av avtalene.
  • Dyrke avtalene som verktøy for differensiert styring. Avtalene har potensial til å bidra til mer differensiering i måten sektoren styres.
  • Beholde den tette dialogen. Avtalene ble introdusert gjennom en åpen og søkende prosess. Selv om dialogen ikke var mellom likeverdige parter, mente mange at departementet framstod som lyttende og åpen for innspill i etableringsprosessen.

NIFU-rapport 2020:21

NIFU Innsikt 2020:5

For mer informasjon, kontakt:
Mari Elken, forsker 2, høyere utdanning
mari.elken@nifu.no
(+47) 960 94 033