6 nov 2019

Konflikt mellom idealer og praksis i spesialundervisningen

Sentrale styringssignaler, skoleledere og lærere ser inkludering som et ideal. Det er et mål å styrke tilpasset opplæring, redusere bruken av spesialundervisning og at spesialundervisningen skal foregå i organisatorisk inkluderende løsninger. NIFUs nye studie viser en annen virkelighet.

 

Spesialundervisning er for elever som ikke får tilfredsstillende utbytte av den tilpassede opplæringen. Noen skoler har mange elever med spesialundervisning, mens andre ikke har noen.

NIFUs rapport viser at

  • Det meste av spesialundervisningen gis utenfor ordinære klasser: To tredjedeler av alle elever med spesialundervisning gikk i klasser med redusert elevtall.
  • Det var konsentrasjon av elever med spesialundervisning på noen skoler. Studien fant skoler hvor mer enn 20 prosent av elevene hadde spesialundervisning, samtidig som andre skoler var uten elever med spesialundervisning.
  • En tredjedel av alle elever med spesialundervisning gikk i ordinære klasser. Mange av disse fikk spesialundervisning utenfor klassen i små grupper og enetimer.

Det er sannsynlig at bak disse variasjonene ligger det ulike prioriteringer, ulike valg og ulike prinsipielle beslutninger i fylkeskommunene og på skolene om hvordan spesialundervisning skal organiseres og gjennomføres.

Det er også sannsynlig at fylkeskommuner «styrer» elever med spesialundervisning til utvalgte skoler av en viss størrelse og med tilrettelagtavdelinger og god lærerkompetanse. På disse skolene er andelen elever med spesialundervisning allerede høy, og elevene blir plassert i egne klasser med redusert elevtall. Rapporten spør om det fins et spesialskolesystem innenfor videregående opplæring.

Funnene står i et motsetningsforhold til statlige signaler om økt inkludering. Det står også i et motsetningsforhold til enigheten blant skoleledere og lærere om at inkludering er et ideal for spesialundervisning, og at flest mulig skal få spesialundervisning inne i ordinære klasser. Idealene om inkludering realiseres ikke fullt ut. Konsentrasjonen av elever med spesialundervisning på noen skoler og omfanget av egne klasser med redusert elevtall, indikerer at den pragmatiske hverdagspraksisen ofte vinner over idealene og prinsippene.

Forskerne finner at fire prosent av elevene i videregående skole har spesialundervisning mot ti prosent i tiende klasse. Struktur, organisering og innholdet i undervisning er av stor betydning for denne reduksjonen. Mindre klasser på yrkesfag gjør det lettere å tilrettelegge. Elevene velger selv utdanningsprogram, og får jobbe med fag som interesserer, motiverer og engasjerer, og behovet for spesialundervisning reduseres. En annen forklaring er at mange som tidligere har hatt spesialundervisning nå velger det bort, fordi de ønsker å være som alle andre.

Andre elever liker spesialundervisning og å få den i egen klasse. Disse opplever ikke spesialundervisning som stigmatiserende.

Forskerne observerer større aksept enn tidligere for spesialundervisning både blant elever med og uten spesialundervisning.

– Dersom videregående skole ble enda flinkere til å utnytte sin struktur og sitt innhold slik at enda flere kunne få tilpasset opplæring, kunne omfanget av spesialundervisning reduseres, forklarer NIFU-forsker Eifred Markussen.

Det vil imidlertid alltid være elever med behov for spesialundervisning. Størrelsen på den andelen er vanskelig å fastslå.

Arbeidet er utført av NIFU på oppdrag for Utdanningsdirektoratet.

NIFU-rapport 2019:12

For mer informasjon, kontakt:
Eifred Markussen, forsker 1, Grunnopplæring
eifred.markussen@nifu.no
(+47) 95 07 06 09