4 jan 2013

Nok hender – nok hoder?

Når profesjonsutdanninger både skal være yrkesrettete og relevante og samtidig være inngangsbilletten til et bestemt yrke, kan det oppstå en spenning mellom samfunnets interesser og profesjonens interesser.

– Grunnutdanningene i sykepleie og medisin er av stor samfunnsmessig betydning, da det er her mye av grunnlaget for kvalitet i helsetjenestene legges. Hvordan innholdet i utdanningene bestemmes og formes, er derfor et vesentlig spørsmål, forteller NIFU-forsker Joakim Caspersen.

I en ny NIFU-rapport utført på oppdrag fra arbeidsgiverforeningen Spekter, belyses drivkrefter som er med på å forme grunnutdanningene i sykepleie og medisin. Studien er tenkt som et kunnskapsgrunnlag for å bedre kunne forstå de endringer og prosesser som foregår i helse- og sosialutdanningene i dag.

I rapporten legges det særlig vekt på hvilken innflytelse profesjonsforeningene, Norsk Sykepleierforbund og Den Norske Legeforening, har hatt i utdanningene.

Historien gjentar seg
Caspersen mener historien har en tendens til å gjenta seg selv, og at en del omorganiseringsforslag i helse- og sosialutdanningene utløser reaksjoner fra profesjonsorganisasjonene som er ganske som forventet, gitt profesjonsorganisasjonenes rolle og oppdrag.

Blant annet drøfter rapporten forskjellige stortingsmeldinger og arbeidet med disse, melding til Stortinget 13 (2011-2012) («Utdanning for velferd – Samspill i praksis») og Stortingsmelding 13 (1976-1977) («Om organiseringen av den fremtidige utdanningen av sosial- og helsepersonell»). Begge meldingene, med nærmere 40 års mellomrom, omhandler organiseringen av helse- og sosialfagene, og er dermed forsøk på å ta tak i sentrale utfordringer i utdanningen av helseprofesjonene.

Det blir diskutert i hvilken grad man kan trekke paralleller mellom forslagene fra 1976 og forslagene i 2012, og om reaksjonene fra den gang kan gi en pekepinn på hvordan den nyeste meldingen blir mottatt.

– En del likheter blir diskutert, og selv om bakgrunnen for endringene og forslagene den gang selvsagt var en annen, kan de første reaksjonene på den nye meldingen tyde på at profesjonsorganisasjonenes reaksjoner følger til dels samme mønster som tidligere. For eksempel er det stor motstand mot endringer som åpner opp studiene for større grupper, eller som kan sies å gjøre det enklere å komme inn på studiene, sier Caspersen.

Klar agenda?
Profesjonsorganisasjonene har vært sentrale i å utforme og påvirke utdanningene fra begynnelsen, men etter hvert som utdanningssektoren har ekspandert og gått gjennom stadig større endringer, har flere og flere aktører og prosesser også fått innflytelse på grunnutdanningene.

– Det kan problematiseres hvorvidt profesjonene i det hele tatt er enhetlige aktører med en klar agenda, slik det fremlegges i noen teoretiske tilnærminger til profesjoner. Sentrale forskningsbidrag peker nettopp på at profesjonene er preget av intern kamp om retning og utvikling, forteller Caspersen.

Den direkte styringen av profesjonsutdanningenes innhold foregår hovedsakelig på fire måter: direkte regulering av utdanningene gjennom lover, forskrifter og rammeplaner; evaluering, revisjon og akkreditering av utdanningstilbudene; lovregulering av yrkene og profesjonsgodkjenning og direkte regulering gjennom internasjonale retningslinjer.

NIFU-rapport 33/2012

For nærmere informasjon, kontakt
Joakim Caspersen, forsker II, studier av høyere utdanning
joakim.caspersen@nifu.no
tlf. 22 59 51 39