19 okt 2020

Økt styringstrykk overfor universitets- og høyskolesektoren

Styringen av universiteter og høyskoler gjennom de seneste 20 årene er preget av større kompleksitet og vekst i antallet av virkemidler som staten tar i bruk overfor sektoren.

Myndighetenes styring av universitets- og høgskolesektoren foregår vanligvis gjennom virkemidler som finansiering, regelverk, krav til organisering og ledelse samt kommunikasjon med og om sektoren.

De seneste årenes utvikling i UH-sektoren har vært preget av strukturelle endringer både i form av sammenslåinger av institusjoner og omorganiseringer av forvaltningsapparatet under Kunnskapsdepartementet. Flere utdanningsinstitusjoner er blitt større og har fått universitetsstatus, i tillegg til at nye forvaltningsorganer har oppstått og erstattet gamle.

På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet har NIFU undersøkt hvordan den statlige styringen av universiteter og høyskoler fungerer samlet sett. Sentralt i undersøkelsen er hvordan ulike virkemidler som staten tar i bruk både kan understøtte og komme i konflikt med hverandre.

Rapporten peker i hovedsak på følgende utviklingstrekk og utfordringer i den aktuelle styringen:

  • Forskerne peker på en overgang til mer institusjonell autonomi sammenholdt med større utbredelse av mål- og resultatstyring og økt bruk av konkurranse.
  • Spesielt forskningen ved institusjonene preges av at forholdet mellom premiering og innsats ikke i tilstrekkelig grad blir realisert gjennom eksisterende uttellingsmekanismer.
  • Parallelt med at myndighetene har anvendt regelverket til å overføre beslutningsmyndighet til institusjonene på en lang rekke områder, er institusjonenes interne styringsstruktur i større grad blitt profesjonalisert og styrt via regelverket.
  • Det pågår to motsatte bevegelser i utviklingen av styringsdialogen mellom Kunnskapsdepartementet og institusjonene, hvor man aktivt forsøker å tilrettelegge for forenkling, men hvor styringstrykket likevel ikke ser ut til å avta eller dempes nevneverdig. Derimot ser det ut til å øke. Det er også en tredje bevegelse, med en utvikling i retning av mer inndragelse og individuelt tilrettelagt styring, primært i form av bruken av utviklingsavtaler.

På bakgrunn av gjennomgangen, presenterer forskerne følgende hovedanbefalinger:

  • Kunnskapsdepartementet bør vurdere hvordan styringen i større grad kan kalibreres til å finne en balanse mellom standardiseringer og videreutvikling av dialogbasert og individuelt tilrettelagte «skreddersømsløsninger» som blant annet bruken av utviklingsavtaler er et uttrykk for.
  • Kunnskapsdepartementet bør se på hvordan man kan finne fram til en balanse mellom de ulike styringsregimene (konkurranse, regler, resultater, osv.), som kan bidra til å dempe forventningsstrømmene som spesielt retter seg mot utdanningene.
  • Kunnskapsdepartementet bør se på ansvarsfordelingen mellom enkelte forvaltningsorganer, med henblikk på å avdekke overlapp i oppgaveporteføljen.

NIFU-rapporten skal utgjøre en del av et kunnskapsgrunnlag i forbindelse med en stortingsmelding som skal legges fram våren 2021.

NIFU-rapport 2020:25

NIFU Innsikt 2020:6

For mer informasjon, kontakt:
Lars Lyby, forsker 2, Høyere utdanning
(47) 48 06 26 41
lars.lyby@nifu.no