14 jan 2013

Rom for forbedringer i norsk instituttsektor

Norsk instituttsektor fungerer bra, men det er også forbedringspotensial. NIFU har studert instituttsektorens rolle i Norge med hovedvekt på samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK).

I 2013 vil Kunnskapsdepartementet legge fram en ny stortingsmelding om forskning. Departementet har signalisert at politikken overfor instituttsektoren vil bli et viktig tema i meldingen, og har bedt Forskningsrådet bidra med kunnskapsgrunnlag for å drøfte temaet.

For å utvikle dette kunnskapsgrunnlaget har NIFU på oppdrag for Norges forskningsråd studert instituttsektorens rolle i Norge med hovedvekt på samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK).

NIFU foreslår at det utvikles en SAK-politikk også for instituttsektoren. Denne politikken bør utvikle enda sterkere incentiver for samarbeid, samt muligens supplere dette med tydeligere strategisk styring. For deler av instituttsektoren bør det åpnes for at samarbeid og arbeidsdeling får en klar internasjonal dimensjon.

Heterogen instituttsektor
– Den norske instituttsektoren ser ut til å fungere noenlunde bra både faglig, økonomisk og organisatorisk. Samtidig er sektoren svært heterogen i seg selv med store variasjoner i størrelse, finansiering og en rekke andre forhold, sier NIFU-forsker Magnus Gulbrandsen.

Han påpeker at heterogeniteten får flere kompliserende dimensjoner når vi inkluderer hvordan universiteter og høgskoler (UoH) forholder seg til institutter i sin randsone, og hvordan departementer styrer forskningsbehov på sine områder. Slik styring og randsoneproblematikk er også preget av mangfoldige løsninger tilpasset lokale og historiske forhold.

– Prosjektet har kartlagt slike forhold basert blant annet på opplysninger om størrelse, finansiering, mobilitet, publisering, prosjektsamarbeid og eierskapsforhold, og på spørreundersøkelser, intervjuer og gjennomgang av ulike typer dokumenter, forteller Gulbrandsen.

Omfattende, men varierende samarbeid
– Samarbeidet internt i instituttsektoren og med UoH-institusjoner virker omfattende, om enn noe varierende. På de fleste områder har dette gitt en klar arbeidsdeling som er både faglig-tematisk, basert på forskningsart (grunnleggende forskning versus anvendt/brukerstyrt) og basert på oppgaver (undervisning versus oppdrag), opplyser Gulbrandsen.

Konsentrasjon i betydningen «store enheter» er et kjennetegn ved deler av instituttsektoren, men det er mange små enheter i noen fagområder, og det er relativt få eksempler på direkte fusjoner mellom institutter og UoH-miljøer – noe som kanskje heller ikke er ønskelig eller realistisk. Samtidig etterlyser en rekke fag- og institusjonsevalueringer enda bedre samspill særlig på tvers av sektorgrenser, men i noen grad også mellom institutter.

NIFU-rapport 50/2012

For mer informasjon, kontakt
Magnus Gulbrandsen, forsker 1, studier av forskning og innovasjon
magnus.gulbrandsen@nifu.no
Tlf. 22 59 51 71
Mob. 90 72 59 78