15 aug 2019

Studentenes søkning og resultatbasert finansiering driver veksten i høyere utdanning

Studenttallet har de siste årene vokst raskere enn søkningen. Universiteter og høyskoler effektiviserer gjennom å utnytte studieplassene ved etablerte studier bedre, og introdusere nye studier innenfor eksisterende kapasitet.

NIFU har på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet undersøkt hvordan universiteter og høyskoler dimensjonerer sitt studietilbud. Studien er basert på casestudier av tre ulike universiteter, og begrenset til noen store utdanningsområder som humanistiske fag, matematisk naturvitenskapelige fag, økonomiske administrative fag, samt ingeniør- og sykepleierutdanninger.

Grensen snart nådd?

Den statlige finansieringsmodellen for høyere utdanning med økt bruk av resultatbaserte incentiver har stimulert til en stor vekst i studenttallet etter Kvalitetsreformen i 2003. Veksten, som i dominerende grad er søkerstyrt, har vært finansiert blant annet ved at universiteter og høyskoler effektiviserer gjennom å utnytte studieplassene ved etablerte studier bedre, og introdusere nye studier innenfor den eksisterende kapasiteten. Dermed har de kunnet øke de resultatbaserte inntektene sine utover de fullfinansierte studieplassene.

En slik politikk forutsetter at man har tilstrekkelig med kvalifiserte søkere. Ved to av de tre universitetene vi har sett på har imidlertid studenttallet de siste årene vokst raskere enn søkningen, og den ekspansive inntakspolitikken som en vei til økte inntekter, kan således være i ferd med å nå en grense for institusjoner som ikke har mange flere søkere enn studieplasser.

Overbooking og varierende oppmøte

Insentivstyringen har altså ført til at universitetene i større grad enn før satser på bedre oppfylling av studieplasser. De innhenter i økende grad data og kunnskap for å kunne styre mer sentralt og på fakultetsnivå. Overbooking benyttes i stor og økende grad.  Samtidig er tendensen at andelen av dem som får tilbud, som faktisk møter til utdanningene, har sunket.

Overbooking og varierende oppmøteandel bidrar til mindre oversikt og større usikkerhet. Dette gjør det vanskeligere å styre, for eksempel etter kandidatmåltall.

Nødvendig stabilitet

Den etablerte fagstaben og studieporteføljen er den viktigste stabiliserende faktoren for dimensjoneringen av studietilbudet ved universiteter og høyskoler. Denne stabiliteten er nødvendig av hensyn til å bygge gode fagmiljøer for både forskning og utdanning av høy kvalitet, men gjør samtidig at endringstakten blir tregere. Internt ser vi en tendens til at universitetsledelsen forsøker å skaffe seg handlingsrom mellom staten og relativt selvstendige fagområder ved å beholde mer av den statlige finansieringen til sentrale nysatsinger.

Svak direkte innflytelse fra arbeidslivet

Samtidig som universiteter og høyskoler har mye kontakt med arbeidslivet, er arbeidslivets direkte innflytelse på den kvantitative dimensjoneringen svak. Den skjer først og fremst gjennom begrensninger i antall plasser der praksis er obligatorisk i utdanningen, som for eksempel i profesjonsutdanningene, og i de såkalte industrimasterprogrammene, hvor studentene er ansatt i en bedrift og utfører lønnet arbeid som del av studiet.

NIFU-rapport 2019:15

For mer informasjon, kontakt
Håkon Høst, forsker 1, Grunnopplæring
haakon.host@nifu.no
(+47) 997 09 945