Koronapandemien: Nedstengingen ga ulike utfall for elevers livs- og læringssituasjon

Ny studie finner at nedstengningen og perioden etter fikk betydning for både undervisning, læring og sosiale relasjoner for de aller fleste skoler, men at det varierer.

12. mars 2020 stengte alle Norges barne- og ungdomsskoler. De påfølgende årene med pandemi medførte en skolehverdag med ulike grader av smittevernstiltak og kortere perioder med hjemmeskole.

Allerede fra våren 2020 var det bekymring rundt hvordan pandemien ville påvirke elevers livs- og læringssituasjon samt skolene generelt. Studier gjennomført under pandemiens første periode, dokumenterte at bekymringen overordnet sett var velbegrunnet når det gjelder ungdoms trivsel og psykiske helse.

Selv om de fleste elever klarte seg relativt bra gjennom pandemien, ser vi også uttrykk for at den har preget og fortsatt preger elevmassen. Dette handler om lavere stamina og læringstap, særlig i norsk og matte, samt manglende sosial trening, og erfaringer med utenforskap. Skolene vi har snakket med rapporterer om økt fravær og flere elever som sliter med skolevegring.

– Vi har intervjuet elever og ansatte ved skoler som befinner seg i svært ulike områder av landet, forteller Cathrine Pedersen. Tendensene er sterkere for elever som bor i sentrale strøk der det under pandemien var et høyt smittetrykk. Dette gjelder særlig områder der befolkningen har lavere sosioøkonomiske ressurser.

Noen erfaringer er de samme på tvers av ulike erfaringskontekster. Det viser den andre publikasjonen fra prosjektet «Koronapandemiens langsiktige konsekvenser for elever på ungdomstrinnet». Prosjektet gjennomføres på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet av forskningsinstituttene NOVA og NIFU, og er ledet av Jørn Ljunggren ved NOVA.

– Pandemien skapte ikke nye former for ulikhet, men forsterket allerede eksisterende former for ulikhet – både faglige og sosiale, forteller Cathrine Pedersen. Pandemien kan også sies å ha forsterket allerede eksisterende utviklingstrekk, som f.eks. digitalisering i skolen og elevers bruk av skjerm i hverdagen.

Forskningsprosjektet undersøker både hvordan pandemien påvirket elever og skolene mens den pågikk, og hvilke langtidskonsekvenser den har hatt.

I denne rapporten undersøker forskerne hvordan skoleerfaringer under pandemien varierte mellom undergrupper av elever og aktører i skolene, mens en kommende sluttrapport vil handle om langtidskonsekvenser av pandemien.

Noen av delrapportens hovedfunn:

  • Digital nødundervisning krever en annen form for pedagogikk. Flere caseskoler erfarte at selv om digital infrastruktur og tilgang på digitale læringsressurser var god i forkant av pandemien, krever digital hjemmeskole en annen pedagogikk og kompetanse.
  • Heldigital hjemmeskole svekket relasjonen mellom lærer og elev. Kvaliteten på dialogen mellom elev og lærer, både relasjonelt og faglig, ble svekket under perioden med heldigital hjemmeskolen, og skjermen ble en barriere.
  • Pandemien forsterket sosialt utenforskap, og smittevernregler kunne bidra til å legitimere ekskludering. Pandemien forsterket utenforskap ved at man mer legitimt kunne la være å invitere enkelte med, og eksponerte dermed strukturer som tidligere ikke hadde vært like synlige.
  • Foreldrenes håndtering av pandemien påvirket barnas hverdag under pandemien. Noen foreldre ga uttrykk for mye bekymring og oppdaterte seg hyppig på medieoppslag om pandemien. Dette kunne medføre at de i mindre grad skjermet egne barn for engstelse.
  • Variasjoner mellom ulike «erfaringskontekster». Alle datakilder ble analysert i lys av erfaringskontekster (særtrekk ved kommuner og bydeler basert på smittetrykk og grad av smitteverntiltak, sosial bakgrunn målt som sosioøkonomiske ressurser og geografisk plassering/grad av sentralitet). Også analyser av «Ungdata» viser en tydelig økning på tvers av erfaringskontekster på områder som ensomhet, å være misfornøyd med egen helse, ha psykiske plager og stresse over skolearbeid.
  • Bekymring for sårbare elever spesielt, og elever generelt. Skoleledere, lærere og rådgivere opplever at sårbare elever har blitt mer negativt påvirket av pandemien enn andre elever, blant annet fordi støttestrukturen skolen normalt sett er en del av, ikke har fungert som normalt. I ettertid mener alle skolelederne NIFU har intervjuet at skolene ikke burde være stengt, særlig med hensyn til sårbare elever.
  • Hyppige skifter mellom smittevernnivåer gjorde skolehverdagen mer uforutsigbar. I urbane områder med høyt smittetrykk opplevde man de hyppige og raske skiftene mellom smittevernsnivåer som spesielt krevende, og at det gikk ut over undervisningskvalitet og elevenes læringsutbytte. De setter spørsmålstegn ved verdien av løpende å endre smittevernsnivå opp mot behovet for forutsigbarhet og stabilitet, både for elever og lærere.

Analysene i delrapport 2 baserer seg på både kvalitative og kvantitative data. De kvalitative dataene er casestudier på seks ungdomsskoler, med elever, lærere, skoleledere og ansatte, samt analyser av det longitudinelle datamaterialet «Ungdom i Endring». De kvantitative datakildene er hentet fra «Spørsmål til Skole-Norge» og «Ungdata».

[Tittelen på rapporten kommer fra et intervju med en ungdomsskoleelev som fortalte om hvordan han opplevde hjemmeskole: «Det var et bevis på at man trenger skolen, egentlig.»]

«’Et bevis på at man trenger skolen, egentlig.’ Delrapport 2: Koronapandemiens langsiktige konsekvenser for elever på ungdomstrinnet» (NIFU-rapport 2024:10)

For mer informasjon, kontakt:
Cathrine Pedersen, forsker 2
952 80 687
cathrine.pedersen@nifu.no